Letters to the Churches

men tvert imot: de lemmer på legemet som synes å være de skrøpeligste, de er nødvendige.

Og de lemmer på legemet som vi synes er mindre ære verd, dem klær vi med større ære, og de lemmer som vi blues ved, dem klær vi med større bluferdighet,

men våre edlere lemmer trenger ikke til det. Men Gud satte legemet sammen således at han gav det ringeste størst ære,

forat det ikke skal være splid i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre.

Og om ett lem lider, da lider alle lemmene med, og om ett lem hedres, da gleder alle lemmene sig med.

Men nu er I Kristi legeme og hans lemmer, hver efter sin del.

Og Gud satte i menigheten først nogen til apostler, for det annet profeter, for det tredje lærere, så kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, forskjellige slags tunger.

Er vel alle apostler? er vel alle profeter? er vel alle lærere? gjør vel alle kraftige gjerninger?

har vel alle nådegaver til å helbrede? taler vel alle med tunger? kan vel alle tyde dem?

Men streb efter de største nådegaver! Og jeg vil vise eder en ennu bedre vei.

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.

Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.

Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det mig intet.

Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, opblåses ikke,

den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde;

den gleder sig ikke over urettferdighet, men gleder sig ved sannhet;

den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Kjærligheten faller aldri bort; men hvad enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de ophøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende.

For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis;

men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mann, la jeg av det barnslige.

For nu ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent.

Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blandt dem er kjærligheten.

Jag efter kjærligheten! Streb efter de åndelige gaver, men mest efter å tale profetisk!

For den som taler med tunge, taler ikke for mennesker, men for Gud; for ingen skjønner det, men han taler hemmeligheter i Ånden;