The Babylonian Exile

men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;

for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.

Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,

bøier mannens rett for den Høiestes åsyn

eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?

Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?

Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?

Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!

La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!

La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!

Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.

Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.

Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.

Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.

De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.

Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.

Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.

Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,

før Herrens øie ser ned fra himmelen.

Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.

Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.

De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.

Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.

Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.

Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!