Letters to the Churches

For hver yppersteprest tas iblandt mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, for å frembære både gaver og slaktoffer for synder,

som en som kan bære over med de vankundige og villfarende, fordi han også selv er skrøpelighet underlagt,

og for dens skyld må frembære syndoffer, som for folket, så og for sig selv.

Og ingen tiltar sig selv den ære, men den som kalles av Gud, likesom Aron.

Således tilla da heller ikke Kristus sig den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født dig idag;

likesom han og på et annet sted sier: Du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis.

Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunde frelse ham fra døden, og han blev bønnhørt for sin gudsfrykt,

og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led,

og da han var fullendt, blev han ophav til evig frelse for alle dem som lyder ham,

og blev av Gud kalt yppersteprest efter Melkisedeks vis.

Om dette har vi meget å si, som også er vanskelig å utlegge, eftersom I er blitt trege til å høre.

For skjønt I efter tiden burde være lærere, trenger I atter til at en lærer eder hvad som er de første grunner i Guds ord, og I er blitt sådanne som trenger til melk, ikke fast føde.

For hver den som får melk, er ukyndig i rettferds ord, for han er jo et barn;

men fast føde er for voksne, for dem som ved bruken har sine sanser opøvd til å skille mellem godt og ondt.

La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,

med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes opstandelse og evig dom

Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.

For det er umulig at de som engang er blitt oplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd

og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse,

da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.

For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud;

men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.

Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.

For Gud er ikke urettferdig, så han skulde glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.

Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden,