Letters to the Churches

forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.

For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa:

Sannelig, jeg vil rikelig velsigne dig og storlig mangfoldiggjøre dig;

og da han således hadde ventet tålmodig, opnådde han det som var lovt.

For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.

Derfor, da Gud vilde enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med en ed,

forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,

det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget,

hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han blev yppersteprest til evig tid efter Melkisedeks vis.

For denne Melkisedek, konge i Salem, den høieste Guds prest, han som gikk Abraham i møte da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og som velsignet ham,

han som Abraham også gav tiende av alt, og som først, når hans navn utlegges, er rettferdighets konge, men dernæst også Salems konge, det er freds konge,

som er uten far, uten mor, uten ættetavle, som hverken har dagers begynnelse eller livs ende, men er gjort lik med Guds Sønn - han blir prest for alltid.

Og se, hvor stor han er, denne som Abraham, patriarken, endog gav tiende av byttet!

Og mens de av Levis barn som får prestedømmet, har et bud om å ta tiende efter loven av folket, det er av sine brødre, skjønt disse er kommet av Abrahams lend,

så har denne, som ikke regner sin ætt fra dem, tatt tiende av Abraham og velsignet ham som hadde løftene.

Men uten all motsigelse er det den ringere som velsignes av den høiere.

Og her er det dødelige mennesker som tar tiende, men der en som har det vidnesbyrd at han lever.

Og om jeg så må si: Ved Abraham er endog Levi, som tar tiende, blitt lagt i tiende;

for han var ennu i sin fars lend dengang da Melkisedek møtte ham.

Var det da fullkommenhet å vinne ved det levittiske prestedømme - for dette var folket bundet til ved loven - hvad trang hadde det da vært til at en annen prest skulde opstå efter Melkisedeks vis og ikke nevnes efter Arons vis?

Omskiftes prestedømmet, da går jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven for sig;

for han som dette sies om, hørte til en annen stamme, hvorav ingen har tatt vare på alteret;

det er jo kjent nok at vår Herre er oprunnet av Juda, og til denne stamme har Moses ikke talt noget om prester.

Og enn mere klart er det når det opstår en annen prest efter Melkisedeks vis,

som ikke er blitt det ifølge et kjødelig buds lov, men ifølge et uforgjengelig livs kraft;