Bibelvers om Select Readings

Da så kongen kom tilbake fra slottshaven til huset hvor gjestebudet var blitt holdt, lå Haman bøid over den benk som Ester satt på; da sa kongen: Tør han endog øve vold mot dronningen her i mitt eget hus? Ikke før var dette ord gått ut av kongens munn, før de tildekket Hamans ansikt.

Harbona, en av hoffmennene hos kongen, sa: Se, ved Hamans hus står det allerede en galge, femti alen høi, som han selv har latt gjøre i stand for Mordekai, han hvis ord engang var til så stort gagn for kongen. Da sa kongen: Heng ham i den!

Så hengte de Haman i den galge han hadde gjort i stand for Mordekai, og kongens vrede la sig.

Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

Sølvet har jo sin grube, og gullet, som renses, sitt finnested;

jern hentes frem av jorden, og sten smeltes til kobber.

De gjør ende på mørket, og inn i de innerste kroker gransker de stener som ligger i det sorte mørke;

de bryter en sjakt langt borte fra menneskers bolig; der ferdes de glemt, dypt under menneskers føtter; der henger de og svever langt borte fra mennesker.

Av jorden kommer det brød; men inne i den blir alt veltet om som av ild.

Safiren har sin bolig i dens stener, og gullklumper finnes der.

Ingen rovfugl kjenner stien dit ned, og intet falkeøie har sett den;

stolte rovdyr har ikke trådt på den, ingen løve har skredet frem over den.

På den hårde sten legger de sin hånd, de velter hele fjell om fra grunnen av.

I berget sprenger de ganger, og allehånde kostelige ting får de se.

De demmer for dryppet av vannårene og fører skjulte ting frem i lyset.

Men visdommen hvor skal den finnes? Og hvor har forstanden sin bolig?