Bibelvers om Christ is God

I mors liv holdt han sin bror i hælen, og i sin manndomskraft kjempet han med Gud.

Han kjempet med engelen og vant; han gråt og bad ham om nåde; i Betel møtte han ham, og der talte han med oss.

Og Herren, hærskarenes Gud - Herren er det navn han skal kalles med.

Men Jesus tidde. Og ypperstepresten tok til orde og sa til ham: Jeg tar dig i ed ved den levende Gud at du sier oss om du er Messias, Guds Sønn.

Jesus sa til ham: Du har sagt det. Dog, jeg sier eder: Fra nu av skal I se Menneskesønnen sitte ved kraftens høire hånd og komme i himmelens skyer.

Da sønderrev ypperstepresten sine klær og sa: Han har spottet Gud; hvad skal vi mere med vidner? Se, nu har I hørt gudsbespottelsen!

Hvad tykkes eder? De svarte og sa: Han er skyldig til døden.

Da spyttet de ham i ansiktet og slo ham med knyttet neve; andre slo ham med stokker

Hadde I kjent mig, da hadde I også kjent Faderen, og fra nu av kjenner I ham og har sett ham.

Filip sier til ham: Herre! vis oss Faderen, og det er oss nok!

Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos eder, og du kjenner mig ikke, Filip? Den som har sett mig, har sett Faderen; hvorledes kan du da si: Vis oss Faderen?

Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i mig? De ord jeg sier til eder, taler jeg ikke av mig selv, men Faderen, som blir i mig, han gjør sine gjerninger.

For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.

Det er jo ingen forskjell på jøde og greker; de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham;

for hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.

Og det er han som gav oss nogen til apostler, nogen til profeter, nogen til evangelister, nogen til hyrder og lærere,

forat de hellige kunde bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes opbyggelse,

inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde,

I menn! elsk eders hustruer, likesom Kristus elsket menigheten og gav sig selv for den,

for å hellige den, idet han renset den ved vannbadet i ordet,

forat han selv kunde fremstille menigheten for sig i herlighet, uten plett eller rynke eller noget sådant, men at den kunde være hellig og ulastelig.

Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker sig selv;

ingen har jo nogensinne hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det, likesom Kristus gjør med menigheten;

for vi er hans legemes lemmer.

Derfor skal mannen forlate far og mor og holde sig til sin hustru, og de to skal være ett kjød.