Bibelvers om God

han som har jordens dyp i sin hånd og fjellenes høider i eie,

han som eier havet, for han har skapt det, og hans hender har gjort det tørre land.

Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.

Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,

han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.

Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.

Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.

Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.

For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.

De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.

En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.

Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.

De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.

Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.

Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.

Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.

Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,

der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.

De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.

Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.

Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.

De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.

Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.

Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.