Menneskets død og naturens håp

Job 14:7-12

For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.