God

Han lukker for sin trone, breder sine skyer over den.

Himmelens støtter skjelver, og de forferdes for hans trusel.

Ved sin kraft oprører han havet, og ved sin forstand knuser han Rahab.

Ved hans ånde blir himmelen klar; hans hånd gjennemborer den lettfarende drage.

Se, dette er bare utkantene av hans verk; hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans veldes torden - hvem forstår den?

Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg

- for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese - :

Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.

For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?

Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?

Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?

Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.

Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:

Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.

På den hårde sten legger de sin hånd, de velter hele fjell om fra grunnen av.

I berget sprenger de ganger, og allehånde kostelige ting får de se.

De demmer for dryppet av vannårene og fører skjulte ting frem i lyset.

Gud kjenner veien til den, og han vet hvor den har sin bolig.

For hans øie når til jordens ender; allting under himmelen ser han.

Da han fastsatte vindens vekt og gav vannet dets mål,

da han satte en lov for regnet og en vei for lynstrålen,

da så han visdommen og åpenbarte den, da lot han den stå frem og utforsket den.

Og han sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand.

Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,