Salmene141

Påkallelse og bønn som offer

1
En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig!
2
La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer!

Å vokte munn og hjerte

3
Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør!
4
Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter!

Verdien av rettferdig irettesettelse

5
La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap.
6
Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige.
7
Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port.

Bønn om endelig utfrielse

8
For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel!
9
Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett!
10
La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!
Use ← → arrow keys to navigate
Settings

Reading Style

Typeface

Font Size 19px

Reading Width 45 chars

Options