En bønn om utsettelse før døden

Job 10:18-22

Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;

jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.

Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,

før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,

et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!